Husleieloven § 1-4
Husleieloven § 1-4 regulerer hvilke former en husleieavtale kan inngås på.
Innhold
Kort forklart
Husleielovens hovedregel er at leiekontrakter kan inngås både skriftlig og muntlig. Det gjelder med andre ord en regel om formfrihet, og dette følger også av den alminnelige avtalerett. Bestemmelsen er tatt med på grunn av sin informasjonsverdi.
For muntlige leieavtaler gjelder det en regel om at både utleieren og leietakeren kan kreve at avtalen settes opp skriftlig. Kravet kan settes frem når som helst i leieperioden. Den som krever skriftlig kontrakt, har krav på en avtale som omfatter de punkter det er enighet om.
Husleieloven har ingen regler om tolkning av leiekontrakter, noe som innebærer at av avtalene må tolkes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Det må antagelig oppstilles et skille mellom kontrakter om leie av bolig og kontrakter om leie av lokaler. Praksis fra Høyesterett antyder at ved leie av lokaler mellom profesjonelle parter, skal utgangspunktet være en objektiv fortolkning på bakgrunn av kontraktens ordlyd.
Relevante rettskilder
NOU 1993:4 Lov om husleieavtaler
Ot.prp.nr.82 (1997-1998) Om lov om husleieavtaler (husleieloven)
Lovteksten
§ 1-4. Avtaleform
Avtale om leie av husrom kan gjøres skriftlig eller muntlig. Er avtalen muntlig, skal den settes opp skriftlig dersom en av partene krever det.
Kilde
https://lovdata.no/NL/lov/1999-03-26-17/§1-4
