Skadeserstatningsloven § 3-2

Skadeserstatningsloven § 3-2 angir at skadelidte som har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art kan tilkjennes menerstatning for tapt livsutfoldelse. Det forutsetter vanligvis en personskade som medfører minst 15 % uføregrad med minimum 10 års varighet.

Kort forklart

Dersom skadelidte har fått en «varig og betydelig» skade av «medisinsk art» kan menerstatning tilkjennes for ikke-økonomisk tap. Vilkåret «medisinsk art» tilsier at det må foreligge en fysisk eller psykisk skade. Personskaden må videre være både «varig og betydelig». Som hovedregel vil det si minimum 15 % uføregrad med minst 10 års varighet. Advokat Eirik Teigstad har skrevet mer utfyllende om utmåling av menerstatning her.

Menerstatningen fastsettes under hensyn til «menets art og størrelse, og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». Utgangspunktet for utmålingen vil være den medisinske uføreprosenten. Både forarbeidene og høyesterettspraksis (Rt. 1977 s. 782 og Rt. 1981 s. 138) gir uttrykk for at utmålingssystemet som gjelder for menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdloven § 13-17 skal anvendes. Ved hjelp av klassifiserings- og gruppetabellen i Forskrift om menerstatning ved yrkesskade finner en frem til hva skadelidte ville hatt krav på i menerstatning etter yrkesskade. Denne summen øker man deretter med en tredjedel for å finne den såkalte sammenlikningssummen. Endelig kan denne sammenlikningssummen være gjenstand for individuelle justeringer.

Relevante rettskilder

Innst.O.nr.32 (1972-1973) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.

Ot.prp.nr.4 (1972-1973) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.

Lovteksten

Skadeserstatningsloven § 3-2 (menerstatning):

Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Prognoser om forkortet levetid som følge av den ansvarsbetingende hendelsen skal ikke vektlegges ved fastsettelsen av erstatningen. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.