Smittevernloven § 4-1
Smittevernloven § 4-1 regulerer kommunestyrets kompetanse til å fatte vedtak om blant annet møteforbud, stenging av virksomheter, begrensninger i kommunikasjon, isolering og smittesanering når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom, eller for å hindre smitte.
Innhold
Kort forklart
Den formelle kompetansen til å fatte vedtak etter bestemmelsen er lagt til kommunestyret. Kompetansen kan delegeres. I praksis vil det i mange tilfeller, særlig i hastesaker, bli kommunelegen som treffer tiltak etter bestemmelsens femte ledd. Årsaken til dette er at tiltak som kan treffes etter bestemmelsen, vanligvis må treffes raskt, slik at interessene som vedtaket skal ivareta ikke skal bli skadelidende.
Bestemmelsens bokstav a gir hjemmel til å forby møter og sammenkomster, og påby andre begrensninger i sosial omgang. Formålet med bestemmelsen er å gi adgang til å hindre at flere mennesker samles hvis dette representerer en fare for overføring av smitte. Det er også adgang til å nedlegge forbud mot private sammenkomster hvis vilkårene for øvrig er tilstede. Alternativet i bokstav b gir adgang til å stenge alle slags virksomheter som samler flere mennesker og som dermed kan representere en smitteoverføringsfare. Alternativet i bokstav c gir adgang til å stanse offentlige eller private kommunikasjoner, som for eksempel tog eller buss, eller legge begrensninger på bruken. Alternativet i bokstav d gir adgang til å vedta isolering av smittede eller mistenkt smittede innenfor et mindre, geografisk avgrenset område. Alternativet i bokstav e åpner for at kommunestyret kan gi pålegg om rengjøring, desinfeksjon eller annen smittesanering på ethvert sted.
Se skjeggkredommen på Eiendomsrett.no.
Bestemmelsen i andre ledd gir Statens helsetilsyn mulighet til å ivareta deler av den overordnede nasjonale ledelsen av arbeidet mot farlige epidemier. Ved bekjempelse av epidemier må tiltak gjennomføres raskt og konsekvent. I slike situasjoner vil det vanligvis være vanskelig for helsetjenesten i den enkelte kommunen å foreta den epidemiologiske vurderingen som er nødvendig. Derfor er det åpnet for at statlige helsemyndigheter kan gripe inn og fastsette tiltakene.
Bestemmelsen i tredje ledd forutsetter at den ansvarlige selv skal treffe tiltak i samsvar med pålegg som kommunestyret eller Statens helsetilsyn gir med hjemmel i foregående ledd. Dersom den ansvarlige ikke iverksetter nødvendige tiltak, vil kommunestyret ha en subsidiær rett til å gripe inn.
Etter fjerde ledd kan det om nødvendig gjøres bruk av eller voldes skade på den ansvarliges eiendom som ledd i gjennomføringen av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e.
Bestemmelsen i femte ledd pålegger den som har iverksatt tiltak en plikt til straks å oppheve eller iverksette nye, mindre inngripende tiltak når forholdene endrer seg. Femte ledd inneholder også regelen om kommunelegens myndighet i hastesaker.
Sjette ledd åpner for at det kan stilles krav til midler, metoder og godkjenningsordninger for personell som skal gjennomføre tiltakene, for å sikre en forsvarlig og effektiv smittesanering.
Relevante rettskilder
Ot.prp.nr.91 (1992–1993) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)
Lovteksten
§ 4-1. Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering
Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta
a) forbud mot møter og sammenkomster eller påbud om andre begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet,
b) stenging av virksomheter som samler flere mennesker, f.eks. barnehager, skoler, svømmehaller, flyplasser, butikker, hoteller eller andre bedrifter og arbeidsplasser – eller begrensninger i aktiviteter der,
c) stans eller begrensninger i kommunikasjoner,
d) isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen,
e) pålegg til private eller offentlige om rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler. Pålegget kan også gå ut på avliving av selskapsdyr, utrydding av rotter og andre skadedyr, avlusing eller annen smittesanering.
Ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen, kan Helsedirektoratet treffe vedtak som nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet.
Har kommunestyret eller Helsedirektoratet truffet vedtak om tiltak etter første eller andre ledd som den ansvarlige ikke retter seg etter, kan kommunestyret sørge for at tiltakene blir satt i verk. Kommunestyret kan sørge for iverksetting av tiltakene også dersom den ansvarliges holdning eller atferd kan medføre at iverksettingen blir forsinket, eller dersom det er uvisst hvem som er den ansvarlige. Tiltakene gjennomføres for den ansvarliges regning, kommunen hefter for kravet om vederlag.
Ved iverksetting av tiltak som nevnt i bokstav e, kan kommunestyret bruke og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom. Ved iverksetting av tiltak som nevnt i første ledd bokstav d og e, kan kommunestyret mot vederlag også bruke eller skade andres eiendom. Det er et vilkår at vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet.
Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig. I hastesaker kan kommunelegen utøve den myndighet kommunestyret har etter denne paragrafen.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om de forskjellige tiltak, herunder fastsette krav til metoder og midler som skal brukes og til kvalifikasjoner hos de personer som skal sette i verk tiltak. I forskrift kan det også fastsettes bestemmelser om plikt til løpende gjennomføring av tiltak som nevnt i første ledd bokstav e.
Kilde
https://lovdata.no/NL/lov/1994-08-05-55/§4-1
