Voldsoffererstatningsloven § 2

Voldsoffererstatningsloven § 2 sier noe om lovens geografiske virkeområde. Hovedregelen er at man må ha blitt utsatt for handlinger innenfor Norges grenser. Det er imidlertid et unntak i særlige tilfeller, for de som har bopel i Norge og er på ferie i utlandet.

Kort forklart

Det følger altså av bestemmelsen at loven først og fremst gjelder skader etter handlinger som har skjedd i Norge. Det gjøres imidlertid unntak dersom manhar bopel i Norge og «særlige grunner» tilsier at man kan få voldsoffererstatning. Hva som ligger i «særlige grunner» er utførlig drøftet i ENV-2016-3721-2:

Rettskildebildet bak vurderingen «særlige grunner»

Ordlyden i voldsoffererstatningsloven § 2 annet ledd annen setning gir liten veiledning rundt hvilke momenter som kan utgjøre «særlige grunner». I Ot.prp.nr.4 (2000-2001) punkt 3.4: Beskrivelse av dagens ordning, geografisk virkeområde, gir lovgiver anvisning på enkelte hensyn som kan vektlegges:

«Dersom det finnes en tilsvarende erstatningsordning i det land hvor skaden fant sted, er det forutsetningen at skaden primært søkes dekket der. I vurderingen av om det foreligger et særlig tilfelle, legges det blant annet vekt på om skadelidte hadde tatt opphold i utlandet for en lengre periode eller om det var en reise av kort varighet, om skadeforvoldelsen hadde tilknytning til et norsk miljø, f.eks. norsk utenriksstasjon, og hvor alvorlig skadene er. At skadevolderen er dømt i utlandet har også vært betraktet som et moment ved vurderingen av om saken representerer et «særlig tilfelle».[»]

Vedrørende oppholdets varighet, gir ikke forvaltningspraksis eller rettskildene for øvrig grunnlag for å oppstille en klar grense. Dersom flere andre momenter taler for et særlig tilfelle, har nemnda godtatt opphold av lengre varighet. Kortere ferieopphold på 1 – 2 måneder eller kortere, er som den klare hovedregel ansett som tilstrekkelig kortvarig til å utgjøre særlig tilfelle. Også opphold på 6 måneder har unntaksvis blitt godtatt, se ENV-2011-4567 og ENV-2011-1386. Felles for avgjørelsene var at oppholdene hadde et konkret og avgrenset formål, henholdsvis UNICEF-engasjement og svangerskapspermisjon. Samtidig viser forvaltningspraksis at opphold på 3 måneder ikke har blitt ansett å utgjøre særlige tilfeller, se eksempelvis minst ENV-2014-1990. Opphold som har vart eller har ment å vare lenger enn 6 måneder, har som regel ikke blitt ansett å utgjøre et særlig tilfelle, se blant annet ENV-2016-2914 (9 måneder), og ENV-2014-1138 (12 måneder).

Nemnda har gjennom fast og langvarig nemndspraksis, i lys av forarbeidenes valg av begrepet «blant annet», lagt til grunn at lovgiver ikke har angitt en uttømmende liste med momenter. Nemnda vil kort redegjøre for utvalgte momenter som nemnda har vektlagt ved særlige grunner-vurderingen, som ikke nevnes av forarbeidene.

I ENV-2017-602 la nemnda avgjørende vekt på at oppholdets karakter ved konklusjonen om at det ikke forelå særlige grunner. Skadelidt var på en lengre utenlandsreise som ikke kunne karakteriser som kort ferieopphold, og hadde til hensikt å være der over flere måneder. Nemnda vil påpeke at «kortere ferieopphold» i liten utstrekning har blitt henført som moment under vurdering «særlige tilfeller». I stedet har «kortere ferieopphold» blitt anvendt som kriterium ved tolkningen av bopelsvilkåret, se eksempelvis ENV-2017-1409-1. Ved ovennevnte Borgarting lagmannsretts dom, hvor bopelsvilkåret ble gitt nytt innhold, har retten gitt uttrykk for at graden av «kortvarig ferieopphold» er et moment som kan hensyntas ved vurderingen om det foreligger særlige grunner.

Oppholdets karakter ble også trukket frem i ENV-2016-2914, ENV-2015-3169-2 og ENV-2014-1479, da til skadelidtes gunst. Det ble her vektlagt i skadelidtes favør at utenlandsoppholdene hadde preg av kortere ferieopphold. I ENV-2011-1386 så nemnda hen til at skadelidte oppholdt seg i utlandet i forbindelse med svangerskapspermisjon. Av andre utenlandsopphold med utpregede formål og rammer, hvor oppholdets karakter har blitt tillagt vekt, nevnes ENV-2011-4567 (hjelpearbeider i UNICEF), ENV-2013-609 (lengre helsereise) og ENV-2012-12 (internasjonalt trainee-opphold).

I to saker avgjort i 2018, ENV-2018-434 og ENV-2018-1039, la nemnda vekt på den kriminalpolitiske begrunnelsen bak voldsoffererstatningsordningen: det er en viktig statlig oppgave å søke å forhindre kriminalitet. Der dette ikke lykkes, kan det anføres at staten bør sørge for at den som rammes av kriminalitet holdes økonomisk skadesløs. I disse konkrete sakene hadde staten tidligere gitt skadelidte beskyttelse for å hindre at hun skulle bli utsatt for straffbare handlinger. På tross av beskyttelsestiltakene reiste klager til utlandet og oppsøkte en situasjon som hun selv oppfattet som mulig farlig. Skadelidt var myndig på tidspunktet og selv den som best kunne vurdere og forhindre at hun ble utsatt for en mulig fare. Den norske staten var i dette tilfelle ikke i en situasjon hvor den kunne forhindre at klager ble utsatt for eventuelle overgrep. I en situasjon som dette fant nemnda ikke grunnlag for å gjøre unntak etter voldsoffererstatningsloven § 2 andre ledd.

I ENV-2018-1378 og ENV-2018-1418 la nemnda avgjørende vekt på forhold ved påtalemyndighetens behandling av straffesaken og straffelovens jurisdiksjonsregler. I de to sakene, som gjaldt to brødre utsatt for omskjæring Sri Lanka, fant påtalemyndigheten det uklart om forholdet var straffbart på Sri Lanka, hvilket var et vilkår for å straffeforfølge forholdet i Norge jf. straffeloven (2005) § 5. Straffesaken ble derfor henlagt etter bevisets stilling. Momenter som talte for særlig tilfelle, herunder at det straffbare forholdet skjedde under et ferieopphold i utlandet av begrenset varighet, at både de skadelidte og skadevolder hadde tilknytning til Norge, og at Sri Lanka ikke hadde en voldsoffererstatningsordning, nådde ikke opp i avveiningen mot de ovennevnte hensyn.

Før nemnda går videre til den konkrete vurderingen av momentene i saken, vil nemnda understreke at det grunnleggende utgangspunktet er at handlinger i utlandet ikke omfattes av den norske voldsoffererstatningsordningen – det er snakk om en unntaksregel hvor det kreves særlige grunner for at skadelidte likevel skal motta erstatning fra den norske voldsoffererstatningsordningen.

Vurdering av særlige grunner

Den skadevoldende handling fant sted i Spania, som har sluttet seg til den europeiske voldsoffererstatningskonvensjonen og har etablert en voldsoffererstatningsordning, jf. Spania Lov 35/1995 av 11. desember, om ytelser og bistand til ofre for volds- og seksualforbrytelser. Det følger av den spanske voldsoffererstatningsloven avsnitt III at ordningen omfatter «offentlig ytelser», og er avgrenset mot ikke-økonomisk tap. Forutsatt at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak etter § 2 annet ledd, og de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt, kan det i slike tilfeller ytes oppreisning etter den norske voldsoffererstatningsloven § 6. Et slik unntak fra hovedregelen om at skaden skal dekkes av hendelseslandets erstatningsordninger, har grunnlag i forvaltningspraksis, se blant annet ENV-2013-1727 og ENV-2012-2995.

Nemnda har ovenfor lagt til grunn at klagers utenlandsopphold var på 9-10 måneder. Dette kan etter nemndas oppfatning ikke karakteriseres som et kortvarig ferieopphold. Det klare utgangspunkt er at staten i liten grad har mulighet til å forhindre voldsovergrep i utlandet. Oppholdets karakter og varighet, samt kriminalpolitiske hensyn taler klart mot at det foreligger særlige grunner til å gjøre unntak i denne saken.

Av hensynene som taler for å gjøre unntak, vil nemnda særlig trekke frem at oppgitt skadevolder har blitt domfelt for voldtekt mot flere andre fornærmede, og at overgrepet i denne konkrete saken fant sted i perioden mellom hovedforhandling og dom vedrørende andre voldtektsanklager. Oppgitt skadevolder ble domfelt for de disse overgrepene ved Oslo tingretts dom av 25. april 2013, som ble avsagt to dager etter at overgrepet mot klager fant sted. I dommen fremgår at saken hadde en kritikkverdig lang saksbehandlingstid og skulle ha vært pådømt tidligere. I tillegg har nemnda vektlagt at klager ble utsatt for en svært alvorlig straffbar handling (voldtekt), at både klager og oppgitt skadevolder er norske, samt at oppgitt skadevolder ble dømt ved en norsk domstol, til fengselsstraff og til å betale klager oppreisning.

Nemnda finner etter en konkret vurdering at de kriminalpolitiske hensyn ikke slår inn med samme styrke i denne saken, sammenlignet med andre saker hvor handlingen har funnet sted i utlandet. Sett hen til de særlige omstendighetene i saken, finner nemnda at det foreligger særlige grunner og at unntaksregelen i voldsoffererstatningsloven § 2 annet ledd kommer til anvendelse.

Relevante rettskilder

Ot.prp.nr.10 (2007-2008)

Ot.prp.nr.4 (2000-2001)

Video om voldsoffererstatningsloven § 2

(La denne stå tom – Jørgen legger til video fortløpende)

Lovteksten

§ 2. Lovens geografiske virkeområde

Voldsoffererstatning ytes når den skadevoldende handling har funnet sted her i riket, herunder Svalbard, om bord på norsk fartøy, boreplattform eller luftfartøy eller på innretning eller anlegg for utforskning eller utnytting av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen.
Dersom den skadelidte eller vedkommendes etterlatte hadde bopel i riket på skadetidspunktet, kan det ytes voldsoffererstatning i andre tilfeller enn nevnt i første ledd når særlige grunner tilsier det.

Kilde:

https://www.overgrep.no/voldsoffererstatningsloven-2